Vi klarte det!

NØSEN 100 – Fortalt av Vidar Kvernvold

For oss, det vil si Per Briskelund og undertegnede, var det en seier å stå på start. Målet var helt klart å fullføre.

Etter 5 timer på Totenåsen og 2 turer til Vaset for å se på forhold og løype følte vi at mulighetene for at vi skulle klare dette var til stede. Treningsgrunnlaget gjennom vinteren kunne allikevel vært mye bedre.

Per hadde ikke helt trua på at 100km i fjellet var mulig, mens jeg som verdens største optimist skjønte ikke helt at dette kunne by på noe problem.

Lørdag 10 juni 04:00 stod vi klare på start.

Vi startet veldig rolig med fullt fokus på rolig tempo, mat og drikke. Vi hadde Amund og Gisle som skulle møte oss på ca. 20 km, 30km, 40km, 50km, 70km, 80km, 90 km og i mål.

Planen ble nøye holdt og begge var veldig tålmodige. Allikevel gikk det ikke lenge før Per sparket i en stein etter 17 km. Evigunge Briskelund gikk rett i bakken. Det så ikke bra ut. Fingeren som han brakk for to måneder siden brakk på ny, men det var ikke noe alternativ å «klage». Målet var fortsatt 83 km unna.

Etter 20 km fikk vi utdelt staver og forseringen av første fjell skulle gjøres. Tempo ble holdt nede. Vi spiste godt og kilometerne gikk greit. Etter 30 km var vi ferdige med første topp og stavene ble lagt bort.

Etter ca. 35 km kom vi i følge med to andre. Her glemte nok jeg litt fokus og vi snakket opp tempo litt.

Planen var at vi skulle komme til første sjekkpunkt (T1) på ca. 5 timer og 40 minutter og så løpe ut derfra etter rundt 6 timer. Vi planla å spise og drikke godt, fylle sekken med mat og gjøre oss klar for de siste 60 kilometerne. Jeg stresset nok litt, var litt dårlig i magen og fikk ikke roet kroppen helt. 5 minutter før skjema løp vi videre.

Det går ikke lenge før jeg begynner å slite. Briskelund spretter opp bakken og jeg ser godt ned i bakken. Toppen blir nådd, men det er nå utfordringene begynner.

Steinrøys, tunge bein og en eldre mann med stiv nakke er ikke noen vakkert syn i fjellet, men vi kommer oss over og videre mot neste sjekkpunkt.

Det går imidlertid ikke lenge før jeg også begynner å sparke borti steiner. Jeg mister balansen i en av de bedre steinrøysene, men i motsetning til Per så slår ikke bakken meg. Etter verdens lengste fall får jeg kun et lite skrubbsår. Briskelund begynner å bli bekymret – ikke for seg – men unge Kvernvold. Nå sparker jeg i alle steiner og ser sliten ut.

Vi kommer oss til 50 kilometer og der er en herlig heiagjeng på plass. Jeg tar meg sammen og putter i meg alt jeg finner for å være klar til siste halvdel. Nå skulle vi ut på 20 kilometer uten å se folk.

De første 5 kilometerne var flate og tempoet var helt greit. Etter dette gikk det inn i en lang bakke. Her gikk tempoet helt i bunn og jeg var ikke veldig sprek. Motet var imidlertid på topp og jeg følte vi hadde god kontroll.

På toppen av bakken er jeg uvel og svimmel, men finner frem telefon og får tatt bilder og film fra den fantastiske naturen. Det går ikke mange sekunder før kroppen understreker at den er ikke helt på topp. Alt som er spist de siste 2 dager kommer opp og blir lagt igjen der på 60 kilometer – og det er 10 kilometer til neste stopp. Hva gjør vi?

Vi begynner å jogge. Tempoet er helt ok og vi spiser kilometer på kilometer. Inn mot neste sjekkpunkt er kroppen helt tom. Så møter vi den fantastiske heia gjengen. De ser imidlertid ikke like positive ut lenger. De er mer bekymret for et grått lik som kommer valsende.

Fokuset i heiagjengen er om jeg kan fortsette. Fortsette? Temaet i hodet mitt var aldri om jeg kunne fortsette, men hvordan. Tempoet ble senket og mat ble fortært, og de siste 30 kilometerne gikk utrolig greit for begge.

Vi klarte det!

100 kilometer i høyfjellsterreng i Valdres ble et minne vi aldri kommer til å glemme. Etter denne turen ser vi enda tydeligere hvor gøy det er å lykkes – og hva det kan betyr å ha positive mennesker rundt seg.

Med ett skritt av gangen kommer du til mål.

Tusen takk til alle som støtter oss i målet om å samle inn to millioner kroner til Sammen mot Kreft.

En god del av bildene på denne siden er velvillig lånt ut av Oppland Arbeiderblad.
| Personvernerklæring |